Artikkelen er oppsummerende iakttakelser og observasjoner som prosjektet ”Tr?tthetens tid” som helhet har gitt grunnlag for. Resultatene vil bli utgitt som bok p? Pax Forlag i sommer.
Det moderne kan sammenliknes med et "koldtbord". Det er mye ? velge mellom, og det gjelder ? passe p? og ta for seg. En utbygd velferd og velstand gj?r at vi st?r som sm? barn ved det bugnende bordet. Vi g?r ikke flere ganger, men tar alt p? én gang. Og selvf?lgelig gir synet av bordet og v?r egen tallerken en glede. Selvf?lgelig er det fantastisk ? f? lov til ? fr?tse. Men det har sine omkostninger, ikke minst kroppslige. P? tvers av yrkesgrupper og klasser ser vi en ?kt arbeids- og livsintensitet. Man vil ha noe ut av tiden og livet sitt, og i denne jakten ser det ut til at middel blir til m?l. Det handler om ? f? mye gjort - og ? bli ferdig med ting, s?nn at man kan gj?re noe nytt eller noe annet. Denne intensiteten ser vi som b?de strukturelt og ideologisk bestemt.
Strukturelt inneb?rer den stadige omorganiseringen innenfor det moderne arbeidslivets organisering, at vi hele tiden "er p? vei". Effektivisering som m?lsetting betyr s? godt som uten unntak ?kt arbeidsintensitet. M?let er helt enkelt at man skal f? mer gjort p? kortere tid. Denne strukturelle tvangen - innebygd i en kapitalismebasert ?konomi som kalles globalisering - rammer alle yrkesgrupper. Derfor blir ogs? likhetene mellom de yrkesgrupper som inng?r i v?re studier s? tydelige og selvinnlysende. Ingeni?rer, l?rere, servit?rer, hjemmehjelpere og ledere preges alle av omorganisering og ?kt arbeidsintensitet. Det har skjedd en "normalisering" av ? ha for mye ? gj?re. Det er s?nn det er!
Ideologisk uttrykkes og forst?s denne utviklingen - b?de fra de styrendes og de styrtes side - i termer av utvikling, fleksibilitet og frihet. B?de l?reren, servit?ren og hjemmehjelperen sier at friheten og fleksibiliteten er noe av det de verdsetter mest i jobben. Men de legger naturligvis ulikt innhold i ordene. For samtlige er det slik at arbeidsmengden har ?kt, og de m? jobbe fortere eller lengre. Tempoet har med andre ord skrudd seg opp, noe som gj?r friheten og fleksibiliteten enda viktigere og kanskje til og med strukturelt n?dvendig. Man kan helt enkelt ikke jobbe s? intensivt ?tte timer i strekk, hver dag. Deltid (hjemmehjelpere), konsentrert arbeidstid (servit?rer) og oppdelt arbeidstid (l?rere, ingeni?rer) blir da en n?dvendighet, om man skal klare ? henge med.
Muligheten for ? kunne f? v?re syk og ikke arbeide, er ogs? en strukturell betingelse som ikke er tilgjengelig for alle, og som dessuten i frihetens og fleksibilitetens navn, kan omg?s. Har man PC hjemme, kan man arbeide selv om man er syk eller om barna er syke. Under overskriften frihet og fleksibilitet forventes det tilgjengelighet og mer arbeid. N?r ingeni?rene og bedriften har s? lavt sykefrav?r, er det kanskje ikke bare noe man skal sl? seg p? brystet for. Det betyr ogs? at man ikke har gjort det mulig for de ansatte ? v?re syke - og at de derfor g?r b?de syke og slitne p? jobben.
Kanskje er det ogs? derfor de viser alvorligere kroppslige symptomer enn det l?rerne gj?r. Med en normalisering av ? ha for mye ? gj?re, skjer det antakeligvis ogs? en normalisering av b?de tr?tthet/slitenhet og det ? ha kroppslige symptomer. Vondt i rygg, nakke, hode, ledd og mage, samt s?vnproblemer, blir s? vanlig at det ikke er noe ? snakke om - det er bare s?nn alle har det.
Tr?tthetens grupper
At kvinner blir en s?rbar gruppe i det moderne arbeidslivet, henger sammen med det handikap som kj?nnssosialisering og kj?nnsposisjonering gir opphavet til. Kvinner sosialiseres og forventes ? v?re "flinke piker" som setter andre foran seg selv. Vil man gj?re alt ordentlig og sette andres behov foran seg selv, inneb?rer det ?kt arbeidsintensitet. Da f?r man store problemer, b?de hjemme og p? jobben. Derfor burde ikke kvinner ha kvinneyrker, da deres "kvinnelighet" her utnyttes og blir til et handikap for dem selv. Men det er vel ogs? derfor - det passer eller skal passe kvinner - at yrkene har sin n?v?rende utforming.
"Flink pike"-syndromet
De yngre kvinnene ser dessverre ikke ut til ? v?re noe unntak n?r det gjelder ? v?re flinke og pliktoppfyllende, snarere tvert imot. Som fremadstormende og med appetitt p? livet, har de allerede fra ungdommen et kroppstempo og kroppsvaner som gj?r dem enda mer s?rbare n?r det kombineres med "flink pike"-syndromet. Men mennene blir ogs? s?rbare i kraft av sitt kj?nn, bare p? en annen m?te enn kvinnene. For b?de de yngre og eldre mennene gjelder det at de forventes ? v?re tilgjengelige for jobben, tilsvarende den tilgjengelighet som forventes av kvinner i forholdet til familien. Koblet med den individualismen og det kroppstempoet de deler med de unge kvinnene, deles de yngre mennene i to leire. De som satser p? karriere og de som (ogs?) satser p? familien. For begge gruppene er det likevel slik at dersom de ikke f?r det som de forventer seg, s? bytter de jobb eller arbeidsplass. De yngre mennene som satser p? b?de jobb og familie, har havnet i en liknende posisjon som flertallet kvinner, og av den grunn kan de forventes ? v?re kvinnenes fremste alliansepartner n?r det gjelder en omorganisering av arbeidslivet. Og de yngre moderne mennene og kvinnene - uten forpliktelser – er deres st?rste hinder i s? m?te.
? ”Men jeg orker ikke det,nei, jeg orker ikke det. Jeg orker det simpelthen ikke. Undres p? hva klokken er.Jo, jeg har visst klokken her. Tenk, jeg kan h?re den tikke.Er nesten sikker p? den er over tre.?, den som bare kunne ta den opp og se.Men jeg orker ikke det, nei, jeg orker ikke det.Jeg orker det simpelthen ikke.”
(Fra revyvisa Orker ikke det av Per Kvist ?)
Stiller opp
De eldre mennene med en mer tradisjonell kj?nnsarbeidsdeling i familien er tilgjengelige for jobben - ikke f?rst og fremst p? grunn av individuelle fordeler, men fordi man er mann og da stiller man opp for kolleger, sjefer eller arbeidsplassen. En tradisjonell mann er en som biter tennene sammen og st?r p? og som ikke viser tegn p? tr?tthet. Derfor kan man ikke v?re tr?tt p? jobben. Men som regel kan man heller ikke v?re tr?tt hjemme, da familien ogs? - og mer og mer som en f?lge av likestillingsideologien - har forventninger til hans n?rv?r, interesse og arbeid. Klager over at "man" er tr?tt, m?tes da bare med forslag og krav om at "man" burde jobbe mindre. Og det vil eller kan man jo ikke. Derfor tvinges man til ? ta seg sammen hjemme ogs? og st? p?. Men man faller sammen, framfor TV-en, avisen eller i selskapet.
Usynlig hjemmearbeid
De eldre kvinnene i mellomskjiktet som i det modernes navn har heltidsjobb, men i likestillingens navn usynliggj?r hjemmearbeidet, de klarer alt fordi de er s? energiske, og klaging over tr?tthet ville synliggj?re den manglende likestillingen. De yngre kvinnene i mellomskjiktet og mennene som satser p? b?de jobb og familie, er like slitne og tvinges til fleksibilitet for ? h?ndtere hverdagen. De kan snakke ?pent om sin tr?tthet b?de p? jobben og hjemme. De yngre kvinnene og mennene som bare satser p? karrieren, "gir blaffen", jobber, men tar seg ogs? igjen. Er man tr?tt, er det noe galt med jobben! Kanskje er det de yngre generasjonene, p? tvers av kj?nn, som p? lang sikt kommer til ? bli de skadelidende av den utviklingen de selv sier ja takk til. De b?rer p? en helt annen m?te enn de eldre generasjonene, tids?nden i kroppen.
Malende irritasjon
Det l?rerne forteller om "de nye" barna, og det livet de unge servit?rene og l?rerne snakker om, tyder p? at det ikke bare handler om strukturell tvang, men om en ideologi, som g?r som h?nd i hanske med den nye "arbeidslivs?nden". Man er aktiv hele tiden, lever intensivt, jobber/studerer og fester til man stuper. Den kroppslige slitasjen ser man som naturlig, som omkostninger med det livet man selv har valgt. Selvsagt trener man, men det er ofte for at det er det man skal - eller for at det er der man treffer venner. Hvile kan man gj?re senere. N?r man blir gammel. For tr?tt, det vil ingen v?re, selv om det er det alle - spesielt kvinner - snakker om p? tomannsh?nd. Men tr?ttheten setter seg i kroppen, sier de, som en malende irritasjon . Kanskje m? vi se etter og tolke sinnsstemninger som uttrykk for tr?tthet og tr?tthetsh?ndtering, i st?rre utstrekning enn det vi har gjort tidligere. Og kanskje er irritasjon nettopp et "tidens tegn".
Det vi her fors?ker ? antyde, er at det moderne livet resulterer i kroppsvaner som framst?r som lite helsefremmende. Dette kan forebygges eller dempes strukturelt og/eller individuelt. De strukturelle faktorer som b?r vurderes framover, er ogs? den korte norske arbeidsdagen . ?kt arbeidsintensitet i kombinasjon med en kort arbeidsdag, kan inneb?re at man tar seg fullstendig ut p? jobben. I tillegg blir det ikke tid til ? v?re sosial p? jobben, noe vi vet er en m?te ? f? p?fyll av energi og h?ndtere tr?tthet p?. Jobb med ekstrem tidsdisiplinering krever kanskje ogs? ?pninger i form av en annen type av tid, i jobben eller i form av fritid. F?r vi ett annet forhold til tid, f?r vi ikke bare andre kroppsvaner, men ogs? et annet samfunn, noe som kanskje "verdikommisjonen" burde ha reflektert over. Verdier som solidaritet, omsorg og omtanke, tar tid. Tid mener vi alts? er n?kkelen b?de til en annen kropp, et annet kj?nn og et annet samfunn.