Storfilmer som Ringenes Herre har gjort fantasifigurer og levende dukker mer popul?re enn noen gang. I kinosalen tror vi p? magiske krefter, oppdiktet mytologi og levende vesener som er alt annet enn vanlige mennesker. Dette er Anne Helgesen glad for. Hun har, for f?rste gang i Norden, forsket p? dukketeater p? doktorgradsniv?. Eller figurteater, som hun ogs? kaller det, slik at vi skal forst? at her snakkes det ikke bare om barneteater.
Et viktig funn i avhandlingen er den nedvurdering og motstand dukketeatret har m?ttet gjennomg? fra middelalderen og til i dag. Derfor er hun lettet over at pendelen n? svinger.
– Det er helt fantastisk at figuren er kommet tilbake, sier Helgesen.
Hun har selv drevet aktivt med dukketeater i over 15 ?r.
– Hvorfor denne interessen for dukketeater?
– Jeg ble helfrelst p? dukketeater gjennom amat?rteater. Fascinasjonen ligger i at dette er en teaterform som virkelig viser hva som er teater. Skuespillere kan bli for opptatt av ? ta seg godt ut p? scenen. Men med dukker kan man forestille seg det som ikke er virkelig og samtidig tro p? det. Det blir nesten som om dukken f?r sitt eget liv! Jeg f?r en fornemmelse, som nesten er religi?s, av hvor stor fantasien til mennesket kan v?re. Da jeg senere jobbet i tidsskriftet for dukketeater, ?nd i hansken, oppdaget jeg at de som driver med dukketeater, ikke tar sin egen historie p? alvor, sier Helgesen.
Mange myter
Hun oppdaget blant annet at mange ut?vere av dukketeater i Norge trodde vi fikk dukketeater til landet p? 1950-tallet. Men Helgesen fant ut at det hadde v?rt slikt teater her mye lenger enn det.
– Jeg spurte meg selv: Hvorfor har en slik myte oppst?tt? N?r ble dukketeater et lavstatusfenomen – og hvorfor det? Det er dette jeg har forsket p?, sier hun.
– Er dukketeater bare for barn?
– Det er mest barneteater i dag, men f?r 1900-tallet var dukketeater arbeiderklassens teater. Dessuten ble det p? 1300- og 1400-tallet spilt dukketeater med helgenfigurer i kirkene, forteller Helgesen.
Og her i kirken var det problemene startet. Reformasjonen var en katastrofe for dukketeatret, mener hun. Rasjonalismen gjorde sitt inntog, og all overtro skulle fjernes.
– Hvordan kunne dukker v?re en trussel?
– Figurer er en inngangsport til en forestilling om at det er noe mer. Figuren skaper en egen verden. Det at figurene ble regnet som hellige, m?tte utryddes, forklarer Helgesen. – Hvor lenge har vi hatt dukketeater i Norge? – Aller mest overraskende synes jeg det var ? finne at norske langeleikspillere hadde sm? dukker festet til h?yreh?nden, som danset p? bordet mens de spilte. Dette har v?rt ukjent inntil n?. De som senere reiste rundt og samlet inn folkemusikken v?r, overs? dette med vilje. Det ble sett p? som barnslig, ufint og folkelig, forteller Helgesen. Hun sier ogs? at det gikk hetere for seg her til lands under reformasjonen enn mange tror. Man m?tte holde p? med dukketeater i hemmelighet.
Streng barnekultur
Anne Helgesen ble sjokkert over den barnekulturen som fantes i Norge p? begynnelsen av 1900-tallet.
– At det var s? restriktivt her i mellomkrigstiden, trodde jeg ikke. Barn ble advart mot ? h?re eventyr, og dukketeater var ? sette griller i hodet p? dem. Det ble ikke akseptert. Alt handlet om ord og rasjonalitet. Barna skulle bli gode samfunnsborgere, sier Helgesen.
Hun viser i avhandlingen hvordan dukketeater i Norge ble motarbeidet som overtro og umoral, og siden den norske folkeskolen var ordets og kunnskapens h?yborg, fikk ikke dukketeater plass der f?r etter annen verdenskrig. P? 1960-tallet inntok dukkene TV-skjermen. I dag mener hun problemet til dels handler om at frigrupper innenfor teater vil lage ”kunst for voksne”, som performance, og avviser dukketeater fordi det ofte handler om naivisme og barn. Helgesen tror imidlertid p? en ny naivistisk teatertrend.
– Dukketeater f?r lavstatus n?r alt skal forklares med ord. Men virkeligheten er full av smak og f?lelser, vi bruker sanser som ikke har med intellektualitet ? gj?re, sier Helgesen. Hun mener ? se at en mentalitetsendring, ikke bare i kunsten, men i hele samfunnslivet. Vi etterlyser f?lelser, mener hun og viser til begrepet nyekspresjonisme og trangen til ? oppleve en ikke-rasjonell virkelighet. Det er dette hun mener den enorme interessen for filmer som Ringenes Herre er et bevis for.
– I denne filmen brukes figurer som ikke er realistiske menneskefigurer, og man tror p? ikke-rasjonelle krefter. Vi har sett dette skiftet p? film, og jeg tror det ogs? vil skje p? teater.
– Og i samfunnet?
– Jeg tror vi vil se en ny religi?s vekkelse, men dette er ikke bare positivt, det vil ogs? komme reaksjon?re milj?er. Men for eksempel n?r det gjelder pedagogikken, som har v?rt ensidig i Norge, vil det komme frigj?rende krefter og tenkning, tror Helgesen.
Original disputas
Ogs? under selve disputasen valgte Helgesen ? vise et stykke dukketeater for opponenter og publikum. Stykket gjorde stor suksess, da temaet skulle passe anledningen perfekt: det handlet om akademia, om forelesninger og pratsomme professorer.
– I akademia bruker man ord for ? vinne status, vanskelige ord, som bare p?ses p? studentene som ikke har sjanse til ? f? med seg alt selv om de er aldri s? flinke. Alle taper p? dette. Ogs? foreleserne. I forestillingen ville jeg vise hvordan folk sliter med ? f?lge med p? hva som blir sagt, mens professoren selv f?ler seg stadig mer hevet over dem han snakker til.
– Har du opplevd dette selv?
– ? ja, da jeg selv skulle forelese over europeisk figurteater i sin tid, ble jeg sjokkert over meg selv. Ingen fikk med seg hva jeg sa. Og den f?rste gangen jeg selv gikk inn p? et oppgaveseminar, skj?nte jeg ingenting og m?tte fortelle meg selv at det ikke var meg det var noe i veien med, men spr?ket som ble brukt der, sier Anne Helgesen.