Tekst: Trine Nickelsen
En h?ndfull menn og kvinner har i ?renes l?p greid ? sette Norge p? verdenskartet: Ibsen, Munch, Undset, Heyerdahl, Solskj?r. Og noen flere.
At verdens oppmerksomhet rettes mot en forsker, er sjeldent, og i Norge n?rmest utenkelig. Ved Universitetet i Oslo fins det like fullt menn og kvinner som har markert seg s?pass ettertrykkelig at det har gitt gjenlyd langt ut over det internasjonale fagmilj?et: De har s?rget for ny og banebrytende kunnskap om det mest komplekse i v?rt univers: Menneskets hjerne. Og her er det ikke snakk om to-tre forskere, men et helt milj?. Og vedvarende – ja, over flere ti?r.
Etablerte “hjernelaben”
Hvordan startet dette? Hva skjedde etter at Fridtjof Nansen spente p? seg skiene? Lite, og i hvert fall intet som kunne m?le seg med det Nansen presterte i l?pet av noen f? ?r fram til 1887. I tiden mellom Gr?nlands-ekspedisjonen og f?r han la ut p? Fram-ekspedisjonen, arbeidet han riktignok delvis p? Anatomisk institutt ved universitetet i Kristiania. Sammen med nstituttets professor, Gustav Adolph Guldberg, unders?kte han hjernen hos hval og andre pattedyr.
Men dette var viktigere: 澳门皇冠体育,皇冠足球比分sretningen de etablerte f?rte til at Guldbergs etterf?lger, professor Kristian Emil Schreiner, rekrutterte en ung og lovende student: Jan B. Jansen og s?rget for at han fikk l?re moderne nevrohistologi i Chicago, ved et av datidens fremste laboratorier. I 1929 kom Jansen tilbake til Norge og startet det s?kalte hjernelaboratoriet ved Anatomisk institutt, som da, og ogs? p? Nansens tid, holdt til i Midtbygningen p? Karl Johan. Det skulle bli starten p? Oslo-skolen i nevroanatomi.
HJERNEFORSKNING I GENERASJONER: Jan B. Jansen og Alf Brodal etablerte
den s?kalte Oslo-skolen i nevroanatomi – verdensber?mt for sin forskning
p? hjernen. Yngre krefter har greid ? opprettholde det gode omd?mmet
internasjonalt. Hjerneforskningsmilj?et ved UiO er verdensledende ogs? i
dag.
Starten p? et eventyr
– Laboratoriet var enkle greier: To stoler, to mikroskoper, en saks og et instrument til ? skj?re tynne snitt av vev med. Jeg m? smile n?r jeg tenker p? det. Men laboratoriet ble like fullt et Mekka for norske medisinere og la grunnen for det sterke hjerneforskningsmilj?et ved “Anatomen”, forteller professor emeritus Per Andersen. Som ung medisinerstudent ble han selv knyttet til dette milj?et. I dag er han 77 ?r og verdensber?mt for ? ha utforsket hvordan kontaktpunkter (synapser) mellom nerveceller virker.
– Jansen forsket p? hvordan lillehjernen er bygd opp. Det gjorde inntrykk i internasjonale forskningsmilj?er at det var mulig ? lage en s? systematisk framstilling av lillehjernen som det Jansen klarte. Mens vi etter hvert vet ganske mye om andre deler av hjernen, har vi enn? problemer med ? forst? lillehjernen – en del av hjernen som i hovedsak styrer bevegelseskoordinering, balanse og holdning. Det var inspirerende for meg ? oppleve den enorme respekten denne forskeren n?t internasjonalt, forteller Andersen.
Sammen med sin elev, Alf Brodal, grunnla Jansen den s?kalte Oslo-skolen i nevroanatomi. Milj?et gjorde seg snart bemerket ute i verden.
Magnetisk tiltrekningskraft
– Brodals ideer og arbeidsintensitet virket som en magnet p? unge forskere b?de fra Norge og andre land. I utlandet begynte man n? ? snakke om Oslo-skolen i nevroanatomi og om lillehjernens hovedstad, forteller Andersen.
Brodal brukte nye metoder og kartla nervebanene i hjernen, framfor alt i hjernestammen og lillehjernen, hvor han p?viste til da ukjente nerveforbindelser. Fra 1940 til 1970 ble Brodal regnet som en av de ti beste nevroanatomer i verden. Flere ganger ble han foresl?tt til Nobelprisen.
– Et imponerende trekk ved Anatomisk institutt var at de yngre forskerne som overtok etter Jansen og Brodal, maktet ? opprettholde det gode omd?mmet internasjonalt. En rekke av deres elever f?rte arven videre, blant dem Fred Walberg, og dessuten mange medarbeidere fra inn- og utland, sier han.
En annen sentral forsker p? instituttet var Theodor Blackstad. Hans arbeid p? koblingsm?nsteret i hippocampus, et omr?de av hjernebarken som er spesielt viktig for l?ring og hukommelse, dannet grunnlaget for all senere forskning p? dette omr?det.
– I 1959 skapte Blackstad landets f?rste laboratorium for elektronmikroskopi. Laboratoriet p? Anatomisk institutt var et av de f?rste i verden som brukte den nye metoden til ? karakterisere nervevevet og kartlegge hjernens nerveforbindelser.
Allerede mens han var ganske fersk medisinerstudent, fikk Andersen kontakt med det nevrobiologiske forskningsmilj?et ved Anatomisk institutt, dengang Jansen og Brodal var de ledende forskerne.
– Selv ble jeg etter hvert fanget inn i kretsen rundt Birger Kaada. Han var Norges f?rste nevrofysiolog og fikk sitt eget laboratorium p? Anatomisk institutt. En annen kollega er Jansens s?nn, Jan K. S. Jansen, som oppdaget de to m?tene v?re muskelspoler kan styres p?: dynamisk og statisk – som er n?dvendig for kontroll av bevegelser. Funnet var fundamentalt og vakte stor oppmerksomhet.
BOKSUKSESS: – Far hadde enorm kapasitet til ? samle og framstille stoff
med betydelig kritisk sans, forteller professor Per Brodal ved Avdeling
for anatomi, UiO. I h?nden holder han hjerneforsker Alf Brodals bok
“Nevroanatomi” (t.h.) som kom ut i 1943 og siden i flere opplag og oversettelser.
– Boka er kjent over hele verden, forteller s?nnen. Velkjent er ogs? l?reboka “Centralnervesystemet” som norske medisinstudenter leste allerede p? 1950-tallet. Selv har Per Brodal videref?rt dette standardverket: I hendene holder han sin egen bok “Sentralnervesystemet” som kom ut i fjerde utgave i ?r. Den er ogs? utgitt p? Oxford University Press og har f?tt sv?rt gode kritikker internasjonalt.
– Min ambisjon er ? bygge bro fra basalfagene og over til anvendelsen i klinikken, forteller Brodal jr. Foto: St?le Skogstad
For f?rste gang
Tidlig p? sekstitallet var Andersen i laboratoriet til senere nobelprisvinner Sir John Eccles i Canberra. Samarbeidet fikk mye ? si for Andersens faglige utvikling, og ogs? for Eccles’ videre forskning, if?lge nobelprisvinneren selv.
– Selv har jeg gjort tre ting jeg synes er brukbare, sier Andersen beskjedent:
– I 1962 viste Eccles og jeg at en bestemt type synapser i lillehjernen og hukommelsessenteret hippocampus, var hemmende. Det var f?rste gang noen kunne peke p? en hemmende synapse.
– I hippocampus fant jeg og medarbeiderne mine ut hvordan de elektriske signalene som cellene bruker, ser ut. Denne tolkningen ble senere brukt av mange andre forskere. Dessuten fant vi at nervetr?dene inne i hippocampus hovedsakelig ligger parallelt, slik at man kan skj?re skiver av hippocampus uten ? kutte nerveforbindelsene. Basert p? dette utviklet min gruppe en metode for ? holde skiver av hippocampus i live i glassk?ler p? en slik m?te at deler av nervenettverket er intakte og kan studeres i detalj. Metoden ble en suksess og brukes n? av sv?rt mange laboratorier verden over, forteller Andersen.
Norges f?rste kvinnelige professor i medisin, Kirsten Kjelsberg Osen, tilh?rer ogs? dette milj?et. Hun er blant dem i verden som vet mest om de innfl?kte h?rselsbanene i hjernen, og arbeidene hun publiserte p? sekstitallet, ble en n?kkel som ?pnet for et skred av nye studier p? dette omr?det.
P? samme tid oppdaget Terje L?mo, sammen med forskeren Tim Bliss fra London, hvordan nervekontakter (synapser) kan trenes opp; s?kalt langtidspotensiering (LTP).
– Dette er n? den mest popul?re modellen for celleendringer som er ansvarlige for l?ring og hukommelse.
– Modig som Nansen
En sentral person i forskningsmilj?et i dag er Jon Storm-Mathisen, ogs? han elev av Per Andersen og Theodor Blackstad.
– P? syttitallet gjorde han de f?rste funnene som viser at gamma-aminosm?rsyre (GABA) er det viktigste hemmende signalstoffet i hjernen og glutamat det viktigste stimulerende signalstoffet. Balansen mellom disse er helt avgj?rende for at hjernen skal fungere. I 1983 publiserte Storm-Mathisen, i 澳门皇冠体育,皇冠足球比分 med blant andre Ole Petter Ottersen, en banebrytende artikkel i Nature.
– Inntil da hadde ingen greid ? lage en metode som gj?r det mulig ? se aminosyrer som glutamat og GABA i mikroskopet. Jon var modig og original som Nansen: Han fikk en kjempegod idé, nemlig ? spr?yte aminosyren i “fiksert” form inn under huden p? en kanin. Kaninens immunceller dannet et antistoff som festet seg hardt til aminosyren. Vevsnitt ble s? behandlet med antistoff og etterbehandlet slik at antistoffet ble synlig i mikroskopet. N? kunne man se signalstoffene direkte i vevet. Dette var et virkelig gjennombrudd, mener Andersen. Ja, s? nyskapende var Storm-Mathisens metode, at redakt?rene i Nature f?rst refuserte artikkelen. N? er s?kalt immuncytokjemisk p?visning av aminosyrer s? selvf?lgelig at originalarbeidene knapt siteres lenger. Storm-Mathisen har st?tt for stadig nye
gjennombrudd i forskningen, og har publisert mer enn 200 artikler i internasjonale forskningstidsskrifter. Han er en av verdens mest siterte forskere.
Ole Petter Ottersen videreutviklet metoden sammen med Storm-Mathisen, slik at man n? kan m?le mengden av aminosyrer i celler og cellebestanddeler ved hjelp av elektronmikroskopet.
– Ottersen har ogs? studert hvordan glutamatreseptorene er fordelt i ulike synapser, og st?r bak mye av den banebrytende forskningen p? vannkanaler i hjernens celler. Gjennom slike kanaler kan det str?mme for mye vann inn i hjernen, slik som ved et hjerneslag, forklarer Andersen.
En av elevene til Per Andersen, Johan F. Storm, studerer aktiviteten i de enkelte hjernecellene; hvordan de elektriske signalene i cellene dannes og reguleres. Han har oppdaget flere ionekanaler som styrer nervecellenes f?lsomhet. En annen sentral forsker er Joel Glover.
– Glover er elev av Jan K. S. Jansen og arbeider med ? kartlegge nervecellene i ryggmargen. Han vil finne ut hvordan nervecellene utvikler seg og er koblet sammen, og om det vil v?re mulig ? reparere koblingene etter skade ved ? plassere stamceller i et skadeomr?de, forteller Andersen.
Best ogs? i dag
I dag er Anatomisk institutt blitt til Avdeling for anatomi ved Institutt for medisinske basalfag. Mange av forskerne som er utg?tt fra “Oslo-skolen i nevroanatomi”, er n? ved Senter for molekyl?rbiologi og nevrovitenskap, et av landets sentre for fremragende forskning. Aldri tidligere i Norge har s? mange gode hoder innen nevrovitenskap og biomedisin g?tt sammen om et forskningstema som har med hjernen ? gj?re. M?let er ? finne ut mer om de molekyl?re og genetiske mekanismene for signalformidling, aldring og celled?d i sentralnervesystemet.
– Det er ingen tvil om at hjerneforskningsmilj?et ved Universitetet i Oslo er verdensledende den dag i dag, konkluderer Per Andersen.