?Insulin tilh?rer ikke meg, det tilh?rer verden?. Den kanadiske legen og forskeren Frederick Banting var overbevist: Alle som trenger det, skal sikres den livreddende medisinen.
For hundre ?r siden – i 1921 – hadde han, sammen med kolleger ved Universitetet i Toronto, oppdaget insulin – og greid det sensasjonelle: ? utvinne hormonet fra bukspyttkjertelen hos hund, og i riktig dose injisere det p? et menneske.
"At halvparten av alle med diabetes ikke f?r insulin, er et skult tragedie".?Ahmed Madar
Fram til da var diabetesdiagnosen en d?dsdom. N? kom redningen. D?ende pasienter kviknet til, og nyheten skapte avisoverskrifter over hele verden. Alle ?nsket medisinen.
Forskerkollegene var ikke opptatt av fortjeneste, og ville gi den mirakul?se metoden i gave til verden. De solgte det verdifulle patentet for symbolske 1 dollar hver til universitetet der de jobbet.
Bare halvparten f?r
Hvordan er situasjonen hundre ?r etter?
Mange steder er det som om det medisinske gjennombruddet aldri hadde skjedd. Gaven som skulle g? til alle, fattig som rik, er isteden forbeholdt de rike. I Norge og andre velst?ende land kan et barn med diabetes regne med ? leve like lenge som alle andre. Det samme kan ikke barna i store deler av Afrika, Asia og Latin-Amerika.
Halvparten av alle mennesker med diabetes type 1 har ikke til tilgang til, eller penger til ? betale for insulin.
Tre legemiddelfirmaer kontrollerer 99 prosent av markedet og h?ster enorm profitt. ? masseprodusere insulin var en uhyre vanskelig prosess for hundre ?r siden, og siden det stod om livet til tusener av barn med diabetes, ble rettighetene gitt videre – vederlagsfritt.
Brutal sannhet
– Tenkt deg at du bor p? landsbygda i et afrikansk land og f?r et barn med diabetes. Hvor stor er sannsynligheten for at barnet ditt overlever? Det kan jeg si deg, sier Ahmed Madar, den er lik null.
Madar er forsker p? Avdeling for samfunnsmedisin og global helse ved Universitetet i Oslo, og peker p? flere forhold som bidrar til den brutale realiteten.
– De fleste innbyggerne i lavinntektsland bor p? landsbygda hvor helsetjenesten er d?rlig utbygd, og hvor de f? helsearbeiderne som fins ofte mangler kunnskap. Diabetes er en vanskelig sykdom ? diagnostisere. Mange f?r aldri noen diagnose eller de f?r feil diagnose. Det er blitt sagt at diabetes type 1 er sjeldnere i Afrika enn andre steder. Det er ikke riktig. Sannheten er at s? mange ikke overlever. ?
D?rlig tilgang
Men noen er heldige og f?r en diagnose. For familien betyr det ? s?rge for daglige injeksjoner med?insulin – som barnet vil trenge resten av livet. P? landsbygda finnes imidlertid ikke insulin, heller ikke p? sykehusene i distriktene, og knapt nok i de store byene. ?
– Den eneste muligheten er ? kj?pe insulin fra et apotek, ofte en lang reise unna. Det er dyrt. Barnet trenger ti enheter, men familien har kanskje bare r?d til fire. Selv om barnet overlever, m? det leve med konstant ubehag. For lite insulin gj?r at blodsukkeret er h?yere enn normalt – og over tid kan det skade kroppen og blant annet f?re til blindhet og nyresvikt, p?peker Madar.
I de fleste land i Afrika selges en billig variant av insulin som ikke brukes i Norge, en blanding av korttids- og langtids-insulin. Men blandingen passer ikke til alle.
– Insulin-doser for én m?ned kan koste to-tre tusen kroner, og i tillegg kommer kostbart utstyr til ? sette insulin og m?le blodsukker. N?r husholdningens gjennomsnittsinntekt mange steder er p? omkring tusen kroner i m?neden, m? de fleste velge: Det syke barnet eller mat til familien?
Familien trenger oppl?ring
Madar minner om at diabetes er en krevende sykdom ? behandle. Familien trenger kunnskap og oppl?ring. Det kan v?re vanskelig ? beregne akkurat rett dose av det livsviktige hormonet, og hvor mange doser barnet trenger hver dag – tilpasset matinntak og aktivitet. G?r blodsukkeret kraftig ned, kan barnet f? insulinsjokk og bli bevisstl?s. Men hvordan l?re opp en mor eller far som er analfabeter?
– Det de syke barna virkelig trenger, er skikkelig oppf?lging av lege eller sykepleier som kan regulere insulindosene best mulig. Isteden m? foreldrene ofte finne ut av dette p? egen h?nd. Ogs? kostholdet er viktig. Kanskje har barnet tilgang p? bare ett godt m?ltid om dagen, og resten av dagen spiser det ikke. Da er det vanskelig ? regulere blodsukkeret.
Manger helsesystem
Madar er opptatt av de grunnleggende problemene. Fattige land mangler et godt helsesystem som kan fange opp de syke.
Behandling med insulin krever n?ye planlegging fra myndighetenes side. Insulin m? bestilles fra et sentrallager og distribueres utover i landet. Da trengs informasjon og oversikt over hvor mange som har diabetes type 1. Det mangler de fleste steder. Ogs? frakten i seg selv er en stor utfordring.
– Medisinen m? lagres kj?lig – ogs? under transport. Da trengs kj?lingssystemer som fungerer, fra de store byene, til distriktene, til landsbyene og helt fram til husholdningene og den enkelte pasient. Det krever elektrisitet og veinett p? kryss og tvers av landet. Ogs? mange andre faktorer spiller inn, sier han.
Et skjult problem
Folkehelseeksperten understreker at det er det enkelte lands myndigheter som sitter med ansvaret for at barn med diabetes – og alle andre innbyggere – f?r de helsetjenestene de har krav p?.
– Men om de svikter, m? andre gripe inn. Tilgang til helsetjenester er en menneskerett.
Det internasjonale samfunnet har forpliktet seg til ? bekjempe og utrydde smittsomme sykdommer, som polio og meslinger. If?lge FNs b?rekraftm?l, skal antallet d?dsfall fra ikke-smittsomme sykdommer reduseres med en tredel innen 2030.
Madar peker p? at diabetes type 1 p? mange m?ter et skjult problem i dag.
– At s? mange mennesker i verden ikke f?r insulin og d?r, er noe vi sjelden snakker om. ??
Svimlende priser USA
Det er ikke bare i lavinntektsland at folk ikke f?r tilstrekkelig med insulin.
– Det gjelder ogs? et rikt land som USA. Mange amerikanere m? rasjonere bruken av insulin. Ogs? der d?r mennesker med diabetes fordi de ikke har penger til ? betale med.
I Norge og andre land i Europa er prisen p? insulin regulert, i USA derimot, er det fri prissetting. Der koster insulin dramatisk mye mer enn f?r. De tre store legemiddelprodusentene Eli Lilly, Sanofi og Novo Nordisk har monopolmakt og kan sette den prisen de vil. Det er ingen direkte konkurranse mellom de tre selskapene.
For ? behandle diabetes type 1, trengs to til fire ampuller i m?neden med insulin. I l?pet av de siste 20 ?rene har pris?kningen p? den mest brukte medisinen v?rt p? 1400 prosent, og koster n? 285 dollar per ampulle (10 ml). Produksjonskostnadene er cirka 5 dollar.?
De tre selskapene har klart ? holde patentet ‘eviggr?nt’ i mer enn 90 ?r ved ? gj?re ?rsm? endringer i oppskriften. Da unng?r de at andre produserer rimeligere generiske kopier og skaper konkurranse.?
Store ulikheter
Madar viser til at fungerende helsesystemer er grunnleggende for alt. I lavinntektsland er barn med diabetes ofte underern?rte og har andre sykdommer i tillegg.
– Tilgangen til grunnleggende helsetjenester – og dermed muligheten for god helse, er enormt ulikt fordelt i verden og ogs? innad i enkelte land. De med utdanning og god inntekt vil alltid f? behandling – mange andre ikke. Med diabetes er det ikke annerledes.?