Anmeldt av Markus Lindholm
Naturhistoriske museer er kraftsentre for forskningsformidling. Og p? T?yen sitter en av v?re flittigste formidlerne, Petter B?ckman, som n? er ute med bok, Oss dyr imellom.
Formidling er en fascinerende sjanger. Mens vitenskap er balansert og n?ytral, kan formidling ha en mer personlig tone. Ofte gj?res leserne kjent med pussige fenomener og funfacts, ogs? – som hvorfor noen dyr er store og andre er sm?, hvorfor noen sover om dagen og andre om natten, hvorfor ikke alle dyr har blitt tamme, eller hva insekter dr?mmer om.
?B?ckman skriver best om det han er usikker p?.?
Oss dyr imellom har et personlig preg, og det gjelder b?de innhold og innpakning. B?ckman st?r ikke bare for teksten, men for illustrasjoner og lekkert design ogs?. Og fortellerstemmen har nerve – han skriver p? innpust, bruker friske metaforer og blir knapt ferdig med setningen f?r han er i gang med den neste. Det smitter over p? leseren og gj?r at man stadig griper seg i ? tenke – j?ss, for en verden jeg er kommet til! Her er B?ckman i sitt ess.
Det leder ham ogs? til smale saker som er b?de forn?yelige og fascinerende – om kuer som ikke kan ligge p? magen, trekkfugler som sover mens de flyr, om maur som ikke er s? sterke som vi trodde, om ugler som bruker fuglekassa som fryseboks, og mye annet. Biologi i denne formen burde v?rt mer til stede i landets klasserom.
Midt i den glade formidlingsflommen tar han ogs? opp alvorlige problemer, ogs?, som hvorfor s? mange villformer av husdyrene v?re er utd?dd. If?lge B?ckman skyldes det at tamdyr utviklet resistens mot smittsomme sykdommer, som senere ble spredt til ville slektninger:
?N?r tamdyr r?mmer, tar de med seg et kobbel med parasitter, bakterier og virus som de selv kan leve med, men som deres ville slektninger ikke har noen motstandskraft mot.? (s. 65).
Med dette som bakteppe fastsl?r han at sammenbruddet i Atlanterhavslaksen skyldes r?mt oppdrettslaks som sprer lakselus og andre sykdommer: ?Det er rett og slett slik biologien virker.? (s. 66).
Men her maler B?ckman med noks? bred pensel. Lakselus fra oppdrett har riktignok lokalt hatt negative effekter p? villaksen. Men den overordnede forklaringen han streker opp st?r ikke veldig sterkt, selv om den er interessant. Den vanligste forklaringen p? tap av villformene er r?mte tamdyr som krysset seg med villformene og ledet til d?rligere tilpasning. Mange mener at den har relevans for villaksen, ogs?.
Med en s? formidlingsglad penn som B?ckmans, m? det riktignok v?re rom for spekulasjoner. Men man skylder sine lesere ? gj?re det klart n?r alternative hypoteser fremstilles som etablerte modeller.
Og det g?r fort i svingene andre steder ogs?. ?rsaken til mangfoldet av antiloper i Afrika er at de finner gress hele ?ret, f?r vi vite: ?Hvorfor har vi ikke impala og oryxantilope her hos oss? Grunnen er ganske enkelt at antiloper er h?yt spesialiserte gressetere.? (s. 85). De ville aldri overlevd den nordiske vinteren, i motsetning til hjortedyr, som har l?rt seg ? overleve p? kvist, skriver B?ckman.
Men t?rketidene i Afrika er like karrige som nordiske vintre, og antiloper m? klare seg med kvist, bark og r?tter, de ogs?, ikke minst oryx, som er tilpasset ?rkenklima.
B?de her og andre steder g?r forfatteren for langt i sin iver etter enkle forklaringer p? komplekse sp?rsm?l. Sp?rsm?let om fuglevingens opprinnelse, som har holdt generasjoner av evolusjonsbiologer i ?nde, parkeres med én setning: ?Forfedrene utviklet vinger for ? holde eggene varme og viftet med dem i parringstiden, f?rst senere begynte de ? fly med dem.? (s. 118).
Pussig er ogs? p?standen at kj?ttmeis skulle ha navnet sitt fordi den eter andre fugler om vinteren (s. 89). Dyr gj?r mye rart, men det er ikke dekning for ? fremstille slikt som kj?ttmeisens standardrepertoar. S?nt gj?r dessverre at man ogs? begynner ? lure litt p? holdbarheten i en del andre funfacts som bringes til torgs.
Som s? mange andre b?ker om biologi skrevet av menn, mangler det ikke p? barsk romantisering av den legendariske kampen for tilv?relsen. Livet utenfor stuevinduet skildres som en blanding av Tour de France og Ukrainakrigen: ?leddyrenes verden er brutal og n?del?s?, for ?jordbunnsfaunaen er livsfarlig?. Men leddyr er ?en suveren vinner? (s. 153), selv om indre skjelett var ?helt overlegen(t)? og gjorde virveldyra til ?kongen p? haugen? (s. 155). Riktignok setter fysikk og konkurranse ?n?del?st grenser? (s. 158). Ikke desto mindre har ?alle dyr som lever i dag, (…) forfedre som har unng?tt ? bli noens middag?, for ?livet blant dyr er stort sett hardt og brutalt.? (s. 159-160).
?I oppf?lgeren h?per jeg B?ckman ogs? dr?fter hvem dyr er. Det tror jeg kan bli interessant.?
Det er jo ikke feil. Men det er en?yd og reflekterer bare et avgrenset utsnitt av Darwins kongstanke. Naturlig utvalg skjer vanligvis i sm? skritt og justeringer, uten at akt?rene selv merker stort til det. Og 澳门皇冠体育,皇冠足球比分 og symbioser er like viktige evolusjon?re ingredienser som konkurranse. Som fagformidler er det vel ogs? verdt ? sp?rre seg hvordan slike stereotype forklaringer p?virker samtidens natursyn.
For egen del hadde jeg st?rst utbytte av bokas siste kapitler, der forfatteren tar for seg fenomener som bevissthet, intelligens og kultur. Her blir teksten mindre bastant: ?Regnekraft kan m?les, bevissthet har vi ikke en gang noen skikkelig definisjon av. (…) ingen kan si hva det er, men vi kjenner det igjen n?r vi ser det.? (s. 183). B?ckman finner spor av bevissthet hos alle dyr, til og med hos maneter.
S? hva er intelligens, da? Med st?tte i Alan Turing og John Searle konkluderer han at kunstig intelligens i realiteten har lite felles med det vi som levende skapninger forst?r ved betegnelsen. For levende intelligens forvaltes av bevissthet, av et ‘noen’ som vil noe, som har agens. Maskiner kan godt v?re intelligente, men det er trolig lite ? bekymre seg for s? lenge de ikke har bevissthet, fastsl?r B?ckman.
Distinksjonen er oppklarende og antagelig ny for mange. Det gj?r ogs? at han kan begynne ? sirkle inn fenomenet bevissthet, som n?r han skriver at det mest fundamentale bevisstheter kan ville, er ? leve. Bevissthet er alts? en iboende side ved livets selvoppholdelsesdrift: ?Alle bevisste systemer vi kjenner, kommer med et helt grunnleggende behov for ? bevare seg selv.? (s. 180).
Her n?rmer B?ckman seg Albert Schweitzers essensialistiske filosofi om ??refrykt for livet?. Dermed strekes opp et biologisyn der dyr ikke bare er formet av genetisk arv, men ogs? av kultur og l?ring og av de ulike bevissthetenes innovative evner: ?? ha en kultur betyr at man m? l?re ? leve (…). Ulv og gaupe m? l?re ? jakte, de kan det ikke av seg selv. Sangfugler l?rer ? synge ved ? h?re p? far n?r de er sm?.? (s. 210).
Med denne erkjennelsen som bakvegg runder han av boka med en varsom, men berettiget advarsel: ?Sp?rsm?let om det er naturen eller kulturen som former oss som individer, er litt mer komplisert enn det kan se ut til ved f?rste ?yekast. (…). Det er ikke et sp?rsm?l om f?dt s?nn eller blitt s?nn, vi er f?dt s?nn og blitt s?nn. V?r kultur er v?r natur, og v?r natur er v?r kultur? (s. 214).
Dette er interessante passasjer, som ogs? destabiliserer en del urimelig enkle forklaringer som forfektes tidligere i boka. Kort sagt – B?ckman skriver best om det han er usikker p?.
Ikke desto mindre gj?r dette at boka i en viss forstand fremst?r som uferdig. For B?ckman varslet allerede p? f?rste side at han akter ? bruke dyreriket til ? finne ut hvem han selv er. Under overskriften Hvem er jeg? heter det at ?boka er et dykk ned i dyrenes verden for ? s?ke etter svaret p? hvem vi mennesker er.? (s. 8).
Men det meste av boka handler ikke om hvem, men om hva dyr er. Det siste gj?r dyr til objekter, som kan manipuleres og beherskes. ? unders?ke hvem dyr er, er ? gj?re dem til subjekter, som kan bli v?r neste. Det er nettopp ? anerkjenne kultur, l?ring og bevissthet, slik han gj?r til slutt. Skulle han velge ? forf?lge det sporet, kunne han trekke veksler p? Edmund Husserls livsverden og Martin Heideggers v?rensbegrep.
S? i oppf?lgeren h?per jeg B?ckman ogs? dr?fter hvem dyr er. Det tror jeg kan bli interessant.